Når korthuset faller

I det Moldejazz smeller i gang er det alt annet enn feststemning hos oss fotballsupportere i Molde. Det som skjer med klubben nå er mildt sagt skremmende, og til stor kontrast i forhold til den fantastiske høsten vi hadde i Europa Ligaen. Men så fort kan ting snu i fotball, spesielt når man glemmer å løfte blikket.

For en klubb som Molde er det alltid risikabelt å gjøre det godt. Spesielt ute i Europa. Det gjør spillere attraktive for klubber som vi aldri vil være i nærheten av både når det gjelder attraktivitet og økonomiske muskler. Men slik har det alltid vært, og slik kommer det alltid til å være. Det må vi ta høyde for.

Etter fjorårssesongen har vi mistet mange av bærebjelkene i laget. Daniel Berg Hestad, Martin Linnes, Mohamed Elyounoussi, Fredrik Guldbransen og Etzaz Hussain. I tillegg mistet vi flere av spillerne som stod klare til å ta over og som kunne ha gitt dagens stall konkurranse om plassene. Da tenker jeg spesielt på Høyland og Bakenga. Hvor har det blitt av planleggingen?

Et spørsmålstegn er også hvor mange vinnerskaller vi har igjen i stallen nå. Viljen til å vinner ser ut til å være fraværende. Om det er mangel på enkeltspillere som vil stå fram, eller trenerteamets manglende evne til å få med seg spillerne har jeg ikke noe grunnlag for å si noe om.

Også var det dette forsvarsspillet. Lagdelen som kanskje har vært minst berørt av spillersalgene er den som har sviktet mest. Nå har riktignok midtbanen også et defensivt ansvar, men forsvaret har på ingen måter levert. Her er det fullt og helt trenerteamet som må ta ansvar. Om det er mangel på kompetanse eller om trenerne har mistet garderoben er ikke godt for oss utenforstående å vite.

Nå er det bare noen få dager til sommervinduet åpner, så det er ikke akkurat nå vi skal svartmale situasjonen. Men om vi ikke ser en markant forbedring over de neste kampene er det ikke tvil om at det må tas grep!